In the short film For the TREES, we meet a woman who has lost her way in a forest. In the forest she meets a young man. As darkness falls, the woman must make a choice. She must choose between the young man and the forest - both appear as possible dangers when the darkness comes creeping - who is the scariest? Who can she trust? Who will lead her safely back to the parking lot where she parked her car?
For the TREES is a chamber play, a story about two people who meet by chance in a forest. A film about trust and doubt, and dilemmas related to culture and nature.
2022
C-prints
Norwegian Wood is a series of photographs that shows branches and sticks that has been collected in different woods in Norway. Afterwards they are brought back to the studio and arranged as still life. “The travel” from the woods to the studio and then into a gallery or a museum is interesting. From garbage or leftovers in the woods to art, both a physically travel but also a change in value.
At the same time Norwegian Wood is a documentary work that focus on environment and forest diversity in Norway. What type of trees are found in different areas and how will this be affected with climate change?
Default Mode Network Video art – found footage and sound 03:02 min 2023
Default Mode Network er et videoverk som undersøker aktivitetsmønster i den hvilende hjernen – en dagdrømmertilstand kalt Default Mode Network.
Mønsteret er aktivt når en person ikke er fokusert på verden utenfor. Mønsteret aktiviseres automatisk når en person ikke foretar seg noe. En tilstand der hjernen får lov til å gå av seg selv uten at den må jobbe med forstyrrende faktorer. Hjernepausen er viktig for å forutse, forholde seg til og planlegge fremtidige handlinger. I tillegg gir den rom for å reflektere over ting som har skjedd.
Med dagens bruk av skjerm er forskere bekymret for at denne hjernepausen skal forsvinne. Når alle ledige små pauser i hverdagen fylles med bruk av skjerm, får ikke hjernen hvilt. Forskning viser at mennesker blir mindre i stand til å forutse konsekvenser av egne handlinger når hjernen aldri opererer i Default Mode Network. Forskere mener dette resulterer i en mer barnslig verden, der handlinger blir mer impulsstyrte enn veloverveide. Mennesker blir barnslige voksne som i større grad oppfører seg løgnaktig, impulsivt, narsissistisk og oppmerksomhets søkende.
Videoverket Default Mode Network er en visualisert hjernepause. Et paradoks, der pausen kan oppleves på skjerm.
The art video Default Mode Network examines the activity pattern in the resting brain – a day dreamer condition called Default Mode Network.
The brain pattern is activated when one is not focused on the world outside. This brain pattern is activated automatically when a person is not doing anything at all. It’s a condition where the brain works on its own without any interruptions. For the brain this pause is important because it helps us predict, plan, and relate to future actions. At the same time, it gives the possibility to reflect upon things that has happened.
Scientist are worried these pauses will disappear because of the increasing use of screens. When every possible pause is filled with use of a screen, the brain cannot rest. Research shows that when the brain never operates in Default Mode Network, people are not capable to predict the consequences of their actions. Scientists are afraid that it will lead to a more childish society, where actions are more impulsive than thought through. People will be childish adults who will lie, act impulsive, narcissistic and seek attention.
The video Default Mode Network is a visualized brain pause. Simply a paradox - a brain pause experienced on a screen.
05:05 min
2006
Videoen tar i bruk myten rundt Joseph Beuys sin flystyrt og bruker den til å skape en annen fortelling. Jeg har ikke tatt stilling til hvorvidt myten er sann eller ikke, men i Joseph Beuys sitt forsøk på å lære opp meg som kunstner, demytifiserer han seg selv. I To all the important people fremheves myten som et virkemiddel for å fremme Beuys sin egen person. Dermed blir mitt ønske å finne den historien som kan fremme min person, og i den sammenhengen oppstår spørsmålet om mulighetene til dette er kjønna.
The video is based on this interview with "Wilma" from 2007.
C: What would you say evokes the violence?
W: It often happens in connection with drugs, but not always.
C: So the drugs are necessarily not the evocative factor, am I right?3
W: Yes I think so.
C: Do you remember what you have done afterwards?
W: Most of the time I do, yes.
C: So you would not say that you experience blackouts in the moment of the violent action?
W: Well in a way I’m, you know present but it also sometimes feels like I loose contact with myself in a way, you know.
When I’m started there’s nothing that can stop me, it’s an enormous rush, way beyond comprehension in a way.
C: So dose this detachment, you say you experience, from your self, mean that you don’t feel responsible for the action?
W: I know what I have done most of the time and when it’s my fault I guess I’m the one to blame, and also the one to be punished, so I do take responsibility.
C: When it comes to the punishment, how do you feel that the court handles your situation? Or said in another way, how does it feel to encounter the court?
W: It depends on the situation, but most of the time I feels ok, it’s a procedure that you have to go through and in my case it’s mostly for my benefit.
C: What do you mean by that?
W: Just that the court often have a predetermined understanding of the case.
C: Ok, once again, what do you mean by that?
W: It’s just a feeling.
C: So it’s not connected to the outcome of the trial, it’s just a feeling based on the way you are meet in court? Or?
W: Well, maybe they assume that certain things have happened without being really sure.
C: And these things they assume has happened work for your benefit?
W: (no answer).
C: So the understanding is not based on what really happened in your case, it’s just mere assumptions?
W: Yes, in a way.
C: Ok, let me ask you something else, have you ever lied in court or have you ever blamed some else for your actions?
W: There might have been situations were some of the facts have been twisted.
C: And do you, your self, encourage these changes of truth?
W: You might say that I encourage to these changes but it would not have been possible without the help of the court and the jury, you know. They sort of support my story. They are kind of tuned in on a traditional way of thinking.
C: Do you see your self as a victim?
W: I never see my self as a victim.
C: Ok, but let me ask you; do you ever feel victimized?
W: (no answer).
I samarbeid med Anthony Tessier.
07:48min
Super 8
2012
Verket Piken på broen. La fille sur le pont er et arbeid som først og fremst undersøker bevegelse og tid. Videoen viser en pike som går over en bro.
Ved første øyekast kan man tror at det er et maleri, vi har bevisst jobbet med de maleriske kvalitetene, men om man blir værende og se, vil man registrere hvordan piken sakte går over broen.
Med film kan man fange bevegelse i reel tid, mens i et maleri ligger bevegelsen i fantasien eller i forlengelsen av det øyeblikket som er gjengitt på lerretet. Vi ønsket å skape et verk som ligger i grenselandet mellom film og maleri, hvor forskjellene på tid og bevegelsene blir synliggjort.
I videoen er bevegelsen, det å gå over broen, dratt ut i tid samtidig som tiden passerer i faktisk tid. Dette vises gjennom en solnedgang. Hendelsen er fanget akkurat i det solen går ned. Dermed oppstår en forskyvning og en spenning i forholdet mellom tid og bevegelse og mellom medier.
L´ œuvre Piken på broen. La fille sur le pont est un ouvrage qui explore principalement le mouvement et le temps. La vidéo montre une jeune fille qui passe sur un pont.
À première vue, on pourrait penser que c'est une peinture, nous avons consciemment travaillé sur la qualité picturale. En regardant attentivement l´ image, on s´aperçoit que la jeune fille marche lentement sur le pont.
Le film peut capturer un mouvement en temps réel, alors qu'une peinture peut reproduire un mouvement dans l'imagination ou dans le prolongement de l'instant qui est représenté sur la toile. Nous avons voulu créer une œuvre qui est à l'interface entre le film et la peinture, où les différences de temps et de mouvements sont évidentes.
Dans la vidéo, l´action de marcher sur le pont est montrée au ralenti, alors que le temps passe en temps réel. Ceci est illustré par un coucher de soleil. L'incident a été capturé alors que le soleil se couchait. Ainsi, en ressort un déplacement et une tension dans la relation entre le temps et le mouvement, et entre les supports.
2015
C-prints.
Prosjektet er en del av utstillingen Tiden det tar.
Kunsthistoriker Gyrid Cecilie Nygaard i samtale med Camilla L. Haukedal om utstillingen Tiden det tar.
Tid er et abstrakt begrep som hovedsakelig blir benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fremtid til nåtid til fortid. Tid kan også bety intervallet mellom to hendelser. Tid er også noe som kan anslås omtrentlig, som i snart, om en stund, for lenge si den, nå nettopp.
Tid kan også angis mer eller mindre presist - i år, måneder, dager, timer, minutter og sekunder. Alt avhenger av hvilken tidsberegning som blir brukt.Tid er et omdiskutert abstrakt begrep, og har vært og er gjenstand for diskusjon innenfor religion, filosofi og vitenskap.
For Aristoteles var tid og bevegelse uløselig knyttet. Der det forekommer endring eller bevegelse finnes det også tid, for alt som skal bli eller opphører å være er definert inn i en tid. Tid kan også oppleves forskjellig avhengig av sted og hastighet. Tiden kan virke som om den går fortere eller saktere - «det var som om tiden stod stille…» eller «tiden flyr når man har det gøy».
I Utstillingen Tiden det tar har kunster Camilla L. Haukedal undersøkt begrepet tid. og hvordan vi forholder oss til det.
Er tid viktig for deg?
For meg er tiden viktig, ikke så mye som en måleenhet men som et redskap. Om jeg har nok tid kan jeg bruke den til å skape noe nytt - noe som er større enn selve tiden.
Hva er verdifull bruk av tid for deg?
Personlig liker jeg at tiden jeg har brukt skal resultere i noe fysisk, noe målbart.
En ide eller en tanke kan være så flyktig og derfor er verdien også litt udefinerbar. Men om jeg deler tanken eller ideen med noen, får snakket om den eller notert litt, så fremstår tiden jeg har brukt som mer verdifull på sett og vis.
I utstillingen gir du oss som betrakter en slags formel. Videoen viser hvor lang tid man bruker på å brette en trane og dermed er det mulig å finne ut hvor lang tid som har blitt brukt på å lage hele installasjonen – hvorfor ønsker du å fremheve tidsbruken?
Jeg ønsker å bevisstgjøre tidsbruken for det er det eneste som gjør installasjonen verdifull. Alle kan brette en trane – og kan det da være kunst?
Men kanskje gidder ikke alle å brette 50 traner – så da er kanskje 50 traner litt mer kunst enn en? For meg blir anvendt tid ”kunststykket” ikke selve installasjonen.
Så for deg er prosessen viktigere enn produktet - kunsten er ikke lenger et objekt men en prosess, en kreativ handling.
Med det i bakhodet, tenker du da at det er en måte å forholde seg til tid som er bedre enn en annen måte?
I det man tar et aktivt valg og bruker tiden på noe så er det en måte å forholde seg til tid på. Om det er god eller dårlig måte å bruke tid på, vil være den enkeltes ansvar.
Så hva mener du da om tiden ungdommene har brukt på å sitte å spille – er det verdifull bruk av tid?
Jeg har vært mest opptatt av hvordan de forholder seg til all den tiden de bruker på å spille. For mange utenforstående oppleves det kanskje som bortkastet tid men for disse ungdommene var det et bevist valg og for dem har det vært verdifull bruk av tid.
Man kan finne en del negative assosiasjoner med idiomer som bruker ordet å spille – å spille bort…, høyt spill.. å spille med livet som innsats. Underbevisst ligger det kanskje noe negativ i grunnen som overføres til dataspilling.
Noe jeg synes er interessant er at tiden i spillene de spiller gjerne er spesiell for akkurat det spillet. Har man spilt 5 timer i “vår” tid - kan det ha gått mange år i et spill - eller bare noen få minutter i andre spill.
Da kan man jo i noen tilfeller lure på hvilken tid de forholder seg til?
Likevel, i det de velger å spille så velger de bort muligheten til å gjøre andre ting og kanskje også sosiale relasjoner – I dette tilfelle vil det vel kanskje det være riktigere å snakke om å spille med tiden som innsats...
Men slik har det også vært for meg. Jeg kunne for eksempel valgt å trene eller vært mer på sosiale medier i isteden for å brette traner, det handler vel om prioritering.
Vi sier at vi gjerne vil ha mer tid. Men det vi lengter etter, har ikke noe med tid å gjøre. Det er vår personlige, opplevde tid, vi savner.
Hvor mange traner fikk du brettet?
I japansk folklore har tranen en spesiell plass. Den er regnet som et symbol på lykke. Om du klarer å brette tusen traner i løpet av ett år vil du få ett ønske i oppfyllelse – jeg har gitt opp å telle og egentlig handler det ikke om antall men om tiden det tar.
Trust in me is a film that examines the inherent curiosity in mankind, concerning one’s fate. The film investigates the power of this desire. We follow a woman who’s trying to figure out what life will bring her. She fails in her attempt, and as a spectator, we take part in the defeat that takes an unexpected turn.
18:05 min
2010
Jeg har en yngre bror.
Jeg har en yngre bror, han er tretten år yngre enn meg. Vi bor ikke på samme sted lenger, og selv om vi snakker sammen på telefonen, er jeg alltid overrasket over de forandringene som har inntruffet mellom hver gang vi møtes. Han er i utgangspunktet den samme personen, kun minimale fysiske forandringer - egentlig er det nesten ingenting. Kanskje bare en endring i lyset i det øyeblikket jeg møter ham, eller en forandring i hans sinn som gjør at han virker forskjellig.
Forrige gang jeg så han tenkte jeg at han var blitt enda høyre og at stemmen var blitt noe mørkere. Men kanskje var det jeg som hadde på meg andre sko, eller var det vi snakket om i det øyeblikket tanken streifet meg noe alvorlig? Var det derfor stemmen hans lå en anelse dypere?
Min yngre bror er ikke barn, ikke tenåring, ikke voksen, han er noe vagt og ubestemmelig - han er betwixt and between. I verket Man Descending blir en ung gutt introdusert til den maskuline verden gjennom et iscenesatt overgangsritual.
I have a younger brother.
I have a younger brother, thirteen years older than me. We no longer live in the same place, and even though we speak on the phone regularly, I’m always surprised by the changes that have happened to him in between every time we meet. I’ts the same person, just minimal physical changes; in fact it’s almost nothing. Maybe it’s just the light that is different from last time I saw him or a change in his mind that makes him seem different.
Last time I saw him I thought he had grown a bit taller and his voice had become deeper. Maybe it was me wearing other shoes or did we talk about something serious when the thought came to mind - maybe that’s the reason for his voice being deeper?
My younger brother is not a child, not a teenager, not an adult, he something vague, something indefinite, he’s betwixt and between. In Man Descending, a young boy is introduced to the masculine world through a staged rite of passage.
09:50 min.
2008.
In Learning Love from Dead Women we are introduced to two characters known from literature; Ibsen's Hedda Gabler and Shakespear's Ophelia. The startingpoint of the video is their last scene, their scene of death. In the first act we find Ophelia lying in the water, she has just killed herself. Suddenly she wakes up and leaves the stage. In the next act the two women meet. During their short meeting they discuss their actions and especially their suicidal action. When Hedda understands that they don't have the same understanding of the act she takes on the role as a teacher and theaches Ophelia the nature of love.
Fotoroman/Roman photo - Bergen/Paris
I samarbeid med Anthony Tessier
Bestillingsverk til kunsttidsskriftet B-Post Kunstjournalen 2011.
Tekst: Olav H Hauge.
Français Avancé
15:52 min
2013
Français avancé tar for seg Duchamps innføring av ready-mades. Gjennom et fiktivt franskkurs får betrakteren en forklaring på fenomenet ready-mades. I verket gis denne retningen en språklig forklaringsmodell, hvor de ulike ready-made-verkene til Duchamp er en egen gruppe innenfor de franske substantiv. Gjennom en slik sammenligning og klassifisering prøver Français avancé på en humoristisk måte å definere og forklare hvorfor og hvordan enkelte objekt kan forstås eller sees på som kunst.
Français Avancé or Advanced French is a video work that examines a special happening in the art world - Duchamp’s introduction of the ready-made. Through a fictional language course in French the phenomenon is explained in a linguistic way.
Duchamp is not mention, but his ready-mades are treated as a separate group within the French nouns. Through such a classification Français Avancé tries in a humours way to define and explain how the ready-made objects can be seen or understood as art.
For many people a urinal will always be a reference to Duchamp’s work La Fontaine, while for others this link to art is incomprehensible. The title of the video plays with how difficult it can be to understand the artistic value in some seemingly random objects.
Unlike Duchamp, who didn’t have any aesthetic preferences towards his objects, this video emphasises the aesthetic value in the objects. This value becomes the main explanation, and in the end the humorous point – what’s the aesthetic value of a comb or a shovel?
For everyone that has tried to learn a new language, the explanation is a part of a series of rules and alien ways of thinking that one encounters in other languages. Not all feels logical and it’s this parallel to the art world and in this case the ready-made movement the video work reflects upon.
01:15min
2009
Utgangspunktet for videoen er studentopprøret i Paris i 1968. Verket tar for seg spørsmål knyttet til historieskriving og da spesielt hvordan ettertiden forvalter historien. Hvem formidler og hvordan videreformidles vår historie? Arbeidet veksler mellom virkelige opptak fra opptøyene og nye klipp. Denne vekslingen mellom det virkelige og det iscenesatte er med på å understreke utfordringen i å forvalte vår historie.
The starting point for the video is the riot in Paris in 1968. The video deals with questions regarding history and especially the writing of history. Who and how do we tell or retell history?
-
